I høst fullførte jeg min mastergrad i dramaturgi ved Aarhus Universitet med en masteroppgave om post-dance. Nå, et halvt år senere, er det kun en liten håndfull mennesker som har lest oppgaven min: Min veileder, min sensor, min korrekturleser/kjæreste og meg selv. Nå vil jeg spre det gode post-dance-budskap som den selverklærte post-dance-aktivisten jeg er.
«Hæ? Hva var det jeg nettopp så?»
Bakgrunnen for min masteroppgave bunner i den forvirringen som ofte oppstod i mitt møte med det frie scenekunstfeltets grenseløse kunst. Forstå meg rett, jeg elsker den, men ofte blir (eller faktisk, ble) jeg stående igjen med et: «Hæ? Hva var det jeg nettopp så?» – Var det teater, var det dans eller et helt udefinerbart tredje alternativ?
Som akademiker og dramaturg, og generelt bare fordi jeg er den jeg er, har jeg et behov for å forstå mine kunstneriske opplevelser. Ofte føler jeg at den informasjonen jeg får om en forestilling ikke stemmer. Jeg har sett forestillinger kategorisert som teater fulle av dans, og danseforestillinger uten dans – eller i hvert fall det jeg forstod som dans. Gjennom mye prøving og feiling, forsøk på å finne et begrep for dette udefinerbare tredje alternativet, til utsletting av både teater og dans som begreper til fordel for begrepet scenekunst, falt jeg til slutt over begrepet post-dance.
Post-dance
Post-dance er et begrep for en utvidet danseforståelse (eller som jeg, så akademisk beskrev det i min masteroppgave, en rehabilitert danseforståelse). Det er ikke jeg som har funnet på begrepet, det dukket først opp på en konferanse ved MDT i Stockholm i 2015 og senere i boken Post-dance (2017). Begrepet er blitt foreslått som et «source-concept» eller et tankeeksperiment for en ny og utvidet forståelse for hva dans er og kan være.
Post-dance var det begrepet jeg trengte for å forstå at der jeg virkelig hadde problemer med å forstå scenekunsten var spesielt i møte med den frie dansekunsten. Begrepet postdramatisk teater av Hans-Thies Lehmann utvidet hva teater kan være, til den grad at teater egentlig også kan være dans (altså, ha dans som sitt hovedelement i en forestilling). Plutselig gikk det opp for meg at begrepet postdramatisk teater, da egentlig kan spise opp den frie dansekunsten som avviker fra det vi forstår som dans. Her kommer post-dance begrepet inn, som en motpart til postdramatisk, som gir dansen eierskap over sin egen utvikling, som på mange måter går mot det vi kjenner som teater, ja til og med dramatisk teater, men som likevel er dans.
Et opprør!
Tittelen på min masteroppgave er: «Post-dance: Et opprør for en rehabilitert danseforståelse i det frie scenekunstfeltet». I mine øyne er det et opprør for dansens utvikling, både sett fra et kunstnerisk, men også vitenskapelig og økonomisk/kulturpolitisk perspektiv. Derav betegnelsen post-dance-aktivist!
Denne bloggen er et forsøk på å gi post-dance-opprøret et talerør. Jeg vil dele av min masteroppgave, men også utforske begrepets innhold og muligheter videre, og forhåpentligvis lage et fellesskap for oss som befinner oss på den frie scenekunstens skrå bredder.
Plutselig kommer det mer, så følg med!
Din postmaster og post-dance-aktivist, Amanda
post-dance 